Historie om beagle

Rasens opprinnelse. Navnet " Beagle" kommer fra Celtic-Gaelic ord "bege" som betyr small. Eller det franske ordet begueule som betyr "åpen munn". De første spor av beagle kan spores 2000 år tilbake til Ancient Greece. I England har de brukt beagle til jakt siden 1400 tallet. På 1400 tallet var rasen representert i England, Italia, Hellas og Frankrike. Romerne skapte trolig de "første" beaglen ved at de hadde med seg små harehunder som de parret med lokalehunder. Beaglen ble riktig populær i det Britiske monarkiet hvor Edward II og Henry VII hadde pack med Glove Beagle. Dette var beagler som var så små at de fikk plass i en hanske. Dronning Elizabeth I hadde pack med Pocket Beagle som ikke var mer enn 9 tommer høye.

                     

     Her er bilde av Whelped fra 1883.

Den moderne beagle. Tidlig på 1800 tallet opprettet den ærverdige  Phillip Honeywood sitt pack i Essex og dannet grunnlaget for den moderne beagle i England. Hans mål og arbeid var at beaglen skulle være en bra utmerket packbeagle og jakthund og at den skulle ha et attraktiv ekstriør.  Den britiske beaglen ble importert til USA i 1876 og godkjent av den Amerikanske kennelklubb i 1884. I dag registreres det et sted mellom 30 000 og 40 000 beagler i USA hvor rasen har sin største utbredelse.

 

Her er et maleri fra 1847 hvor Phillip Honeywood står i midten
og snakker med sin bror.
Og til høyre står Honeywoods sin huntsman Tom Pitt.

Den nordiske utvikling. Her i Norden hadde rasen en parallell utvikling, og tidlig på 1950 tallet begynte interessen for rasen og bli stor. Men det som regnes som startskuddet for rasen var når den Svenske Beagleklubb bla dannet i 1953. Den først import av beagle fra England til Sverige er registrert i 1907. Patrons kennel gjorde seg tidlig bemerket. Diskant og Stoy var også to markante hunder som betydde mye.

Den finske harejegeren Schumann fikk to beagler av sine sønner som utvandret til USA sent på 1940-tallet. Disse to tispene, Roalens Kitty og Rumbos Sussi, ble paret med Ocilikos Denny. Avkommet, blant andre fem tisper som han kalte Turres Flickor, og disse dannet grunnstammen for den finske jaktbeagle stammen. Hundene var også mødre til Gullbergs Fix (svensk far) og Dakota Dick (amerikansk far), begge finske hannhunder som har hatt stor betydning i norsk beagleavl. Senere har denne stammen bland andre gitt de tre gode hannhundene Riple, Pontus og Vili. Den norske utviklingen bygger i hovedsak på den svenske.
 

Dosent John Aamdal inseminasjonsforsøk frossen sæd på Beagle
Rasens redning når det gjelder anvendelighet på jakt sørget dosent John Aamdal for da han fikk bevilget penger fra Beagleklubben på 1980 tallet til å benytte frossen sæd for å krysse inn gode beagler fra finske og svenske linjer inn i norske beagler Gjennom gode kontakter i Finland og Sverige fikk han tak i sæd fra de beste finske og svenske jakthundene, som igjen ble brukt på norske tisper. Dette ga så grunnlaget for den store fremgangen beaglen har hatt innen jakt de siste årene. Avkommene av disse ble registrert i NKKs X register. Frossen sæd hos hund er rutine nå med gode resultater ca 75% VALPNINGSPROSENT og gjennomsnittlig kullstørrelse alle raser på ca 6, 0 valper pr kull. NKK sædbank som er lokalisert ved Norges veterinærhøgskole, administrert av NKK
 

SF,Uch Riple ble tatt sæd av.

Dagens beagle Gjennomgående er beaglen i dag kjempesosial, frisk og en trivelig hund å ha i hus, og uhyre sjelden belemret med dårlige nerver. Pelsen er stort sett kraftig og potene tåler hard bruk. Rasen har hendig størrelse og er fysisk utrolig sterk i forhold til størrelsen. Vi har vært inn i en tid med liten genetisk variasjon, hvor det florerer mye beslektede hunder i avel. Dette gjelder i både Finland og Sverige, men enkelte krefter trår inn med import av hunder. Og dette utgjør at det genetisk mangfold igjen stiger og valgmulighetene blir større. Packbeagle fra England er en naturlig valg når vi søker det jaktlige hos beagle. Og vi har i Norge i dag flere engelsk hunder som er med på å utvide det genetiske mangfold til rasens beste. Og disse importhunder har vekket interesse i våre to naboland.

Beagle Ringen Norge er ring og en liten brikke i det organiserte hund - Norge og er først og fremst hovedstyret for de lokale ringer. På toppen har vi Norsk Kennelklubb. Underlagt NKK er alle rasklubber, lokale hundeklubber, Norges jeger & fiskeforbund. Blant disse samarbeidende klubber er Norske harehunders klubbforbund (NHKF) som er en paraply organisasjon for de lokale klubber. Beagle Ringen Norge (BRN) forgrener seg ut til lokale raseringer på Østlandet, Telemark, Agder Trøndelag og Rogaland. Starten av BRN ble grunnlagt ved møte i Sørkedalen hvor 36 interesserte hadde møtt frem. Til møte var Sten "beaglefarfrar" Persson fra Sverige invitert for å ta for seg oppbyggingen av den Svenske Beagleklubb og hvilken positiv innflytelse det hadde for rasen i Sverige. Møte leder var Thor Myrvold som sammen med en enstemmig forsamling gikk inn for å starte en rasering for beaglen i Norge. På konstitusjonsmøte ved Jarlsberge den 06.08.1988 var det 50 interesserte som møte hvor lovforslag ble lagt frem til godkjenning og styre ble valgt. Det første styret i BRN besto av Leder Harald Skogli, Kasserer Pål Kværner, Sekretær Anne Marit Olsen, Styremedlem Engebret Røsholm og Ivar Fagersand og varamedlem Gunder Swensen og Lars Brubråthen. Beagle Ringen Norge hadde en periode sitt eget medlemsblad men den senere tid gått over å bruke plass i NHKF sitt blad Harehunden. BRN har også laget en spesialstambok. Dessverre i dag så er det lite aktivitet bland de lokale ringer rundt om i Norge, men håpet er at rase ringene skal være aktive og fremme arbeid for rasen og beaglefolket i fremtiden er et ønske.